Les kunstkritiker Kjetil Røed sin omtale av filmen:

"Jeg blir regelrett lykkelig over å stifte bekjentskap med verk som Anne Tveit Knutsens videoverk Tvillingssong, som tar for seg grupper i samfunnet som vanligvis fullstendig forsvinner av radaren for de fleste – ikke minst i kunsten. I verket møter vi de utviklingshemmede tvillingene Eli og Toril, som er i femtiårene når vi blir kjent med dem. Filmen viser deres kommunikasjon og nærheten dem imellom – og selv om deres samtaler kanskje ikke alltid er så lett å forstå for en utenforstående er båndet dem imellom umulig å ikke begripe: kjærligheten mellom mennesker som står dem nær. Knutsens verk blir spesielt sterkt siden det fokuserer på mennesker som ikke lever som majoritetssamfunnet gjør, og bringer dem nærmere oss gjennom det sterke båndet dem imellom. Knutsen legger til rette for et empatiarbeid som ikke bare er helt nødvendig i et stadig kjøligere og polarisert samfunn, men hun gir dem en stemme og en historie som forplikter oss til å fortsette å se mennesker som Eli og Toril.

Verket utvikler seg i hjerteskjærende retning når den ene av dem dør, men i alt det triste utvikler Knutsen samtidig et fellesrom for sorgbearbeidelse i sitt fokus på hun som er igjen. Skarpheten i skildringen utvikles gjennom den sterke intimitet de har hatt seg imellom, og det er gjennom dette følelsesmessige og nære rommet verket også blir et forestillingssted også for andres sorg.

De to søsterens kommuniserer også gjennom en Julius-bamse, som blir et slags tredje ledd i rommet mellom dem. Psykoanalytikeren og barnepsykologen D. W. Winnicott kaller slike gjenstander «overgangsobjekter»: Når et barn er frustrert eller fortvilet, vender det seg gjerne mot en gjenstand som kan ta noe av støyten for de vonde følelsene, hevder han. Det kan for eksempel være snakk om en klut eller en teddybjørn. Men denne tingen kan også trøste og være et filter eller medium mellom barnet og verden. Barnet kan så og si «lagre» både gode og vonde følelser i en slik ting, sier Winnicott. Kunne vi ikke også tenke slik på Julius-bamsen i Tvillingssong? Den blir et medium for kommunikasjon mellom søstrene, men den blir også et «sted» utenfor dem som setter dem i stand til å se seg selv utenfra, mens den på samme tid gjør konkret båndet mellom dem. En slik eksternalisering av relasjonen mellom de to gjør også kjærligheten dem imellom håndgripelig for tilskueren, for det som vanligvis forblir noe indre, blir her symbolisert som en ytre ting.

Kunne vi ikke til og med ta denne tanken enda et stykke lenger å se på selve videoverket som en slik «tredje ting», som setter oss i stand til å tenke, føle og undersøke relasjonen mellom oss og andre, og som gjør det som vanligvis er inni oss til noe ytre? Jeg liker å tenke på kunstverk som denne type hybride objekter som ikke bare fremstiller noe kunstneren har tenkt på, men som samtidig blir et medium for betrakterens egen selvundersøkelse og plattform for eksperimentering for ens relasjon til verden og andre mennesker.

For jeg tror vi trenger denne type mellomrom, eller tredje alternativ, for å tenke på et vis som bringer oss tett på oss selv og andre som faktisk eksisterende mennesker med våre problemer og utfordringer. Våre forsøk på å begripe både kunst og liv støter jo ganske raskt på de vanlige polaritetene i språket og tanken: noe er enten sterkt eller svakt, smart eller dumt, kvinne eller mann, viktig eller uviktig, åpent eller stygt osv. Men sannheten er jo alltid noe mer enn av disse svarene – den er alltid noe mellom. Tanker og følelser, kropp og sinn, kunstverk og kunsthistorie, er langt tettere sammenvevd enn slike motsetninger kan gjøre rede for. Anne Tveit Knutsen hjelper oss å forstå og avklare disse linjene mellom kunsten og livet i sine verk. Styrken i hennes arbeider ligger i det som i mange andre situasjoner kanskje ville bli betegnet som svakt eller trivielt, men gjennom deres arbeiders optikk er det styrken i sårbarhet som avtegner seg.»

Fra talen til åpningen av utstillingen ved Oppland kunstsenter